"Meg selv" av Henrik Wergeland

Diktet ”meg selv” av Henrik Wergeland ble utformet til et forsvar mot en anonym skribent i avisen Morgenbladet, skribenten hadde uttalt seg om at Wergeland var ”oppirret og i slet lune” , med andre ord mente journalisten at han var en irritabel forfatter og at han ofte var i dårlig humør. I diktet søker Wergeland å beskrive seg selv som person og forfatter. Han fremstiller seg selv som en glad person som slettes ikke er tungsinnet, men som også må få uttrykke sinne og si ifra om at ikke alt er bra i samfunnet. Wergeland søker å få frem at han ikke kommer i ubalanse av å lese artikkelen, dette bryr han seg lite om.

Oppsettet av dikte er fritt. Grunnen til at Wergeland valgte et slikt oppsett tror jeg bevist, for å bruke det som ett hjelpemiddel for å motbevise at han var en irritabel og konservativ dikter. Diktet har 21 strofer og de fleste av strofene består av to linjer. Selv om diktet ikke har enderim så har det lydlikhet mellom konsonantene, denne dikt formen blir kaldt for allitterasjon.

Tematikket i dette dikte er å bevise at han har et positivt syn på livet, og at han ikke bryr seg om avisens artikkel.

Som en romantikker brukte Wergeland mang virkemidler hvor han trekker inn ulike naturbilder. Et eksempel på det er når han sammenligner seg med en bekk i strofe 12, vi kan tolke dette som at han spør hvorfor han ikke får lov til å blir irritert, når bekken får lov til å bruse når den går igjennom steinene. Dette er også et bilde på at mennesker må få lov til å være provosert en gang i blant. Symbolbruken i diktet er også hentet fra naturen, noen eksempler på dette er solen, himmelen, perler i mitt hjerte.